Berlin - et prosadikt

Jeg liker denne byen så
godt
at det gjør
vondt
Men den er for stor
Det har skjedd for mye her
Hvert gatehjørne
gir meg frysninger
Hver gedenkstätte (som betyr minnesmerke)
kaster meg ut i det ufattelige
femti millioner
og russere
og soner og 1946
og muren muren muren
Hvor ble muren av?
Allerede i 1990 sa Willy Brandt
at vi måtte ta vare på muren
for ettertiden
men nåtiden er alltid så grådig
for ikke å snakke om Bill Gates
som i likhet med altfor mange andre
sikret seg en bit av denne muren
slik at det nesten ikke er noe igjen av den

På den annen side:
Muren levde i 28 år.
Det er ingenting for denne byen.
Bare en parentes.

Vi må videre.
Videre, videre.

Derfor vrimler byen av unger
og gravide kvinner
I rennesteinen ligger det ikke fylliker
men gjenglemte tåteflasker

En tanke plager meg
Hvorfor dro jeg ikke hit våren 1990?
Eller når som helst før det?

men
for å greie å leve i nuet
må jeg blåse av denne tanken

Jamre, jamre, sier jeg derfor til meg selv
når denne tanken kommer

Jamre, jamre

Alltid er det et sted man burde vært
eller noe man burde gjort
for å få maksimalt ut av livet

Det koker ned til en evig klagesang
For det gjør det alltid
Menneskets hang til å klage
er den største driften

Glem erotikken
glem maten og drikken
Jeg kan sitte i en hule for meg selv, klare meg helt fint
bare jeg får klage
og kjefte
og bråke
og etterligne stemmene til folk
som jeg mener har behandlet meg
dårlig