seksænndesitti

Som vanlig henger jeg etter, men når jeg først er i gang! I påsken så jeg tre sesonger av Sex and the city. Tidligere har jeg bare sporadisk sett denne serien, og likt den, spesielt alt det New York-aktige ved den, men aldri orket å finne ut når den går og passe på tider og torsdag og onsdag og alt det der. Nei, som mange gjør nå for tiden venter jeg til boksen er her. Og nå har den jo vært her lenge. Og det er så mye ved den serien jeg liker.
For det første liker jeg forfatteren av opprinnelsesboka Sex and the city, Candace Bushnell. Hun har skrevet andre bøker også, blant annet denne, fin, morsom, underholdende, om en leiegård i New York City, og ofte kan man i serien finne spor etter disse andre bøkene. Men Candace Bushnell selv har visst ikke tjent noe særlig på serien. Hun er for øvrig en person jeg er nysgjerrig på, da hun har holdt det ville og gale singellivet gående lenger enn de fleste (tror hun er gift nå), og fordi hun har valgt å ikke få barn. En gang for noen år siden hadde jeg en mild besettelse gående på henne i noen dager. Hun står for meg som den evige New Yorkeren. Nok om det.
SATC: Jeg liker best når det ikke går så bra, når den evinnelige Mr Big (seriens eneste virkelige irritasjonsmoment, men jeg innser at man trenger en rød tråd) igjen har sviktet og Carrie løper gatelangs på sine tynne ben, med sneipen i hånda og en frakk slengt over sine knoklete skuldre, og hun sier på voiceover: "Noen ganger hjelper det å bare gå rundt i gatene, se på folks ansikter, det roer meg ned."
Jeg liker voiceover.
Eller når Miranda gjentatte ganger blir ropt etter av de samme bygningsarbeiderne: Hun stopper, snur seg mot dem og sier: Ok, so you want to fuck me? Is that it? How about right now? Og fyren som ropte høyest kaller henne crazy bitch og I'm married, OKAY?