Når jeg blir statsminister

Skal dette ordet bli forbudt:

BILPLEIE

Det er noe obskønt med dette ordet. Er det bokstavenes sammensetning og hyppighet? BLPL. Et ekkelt ord å ta i sin munn (som uttrykket BIFF MED LØK. Prøv å si det, så skjønner du hva jeg mener. Det er noe med ordene BIFF og LØK som blir helt uutholdelig, særlig sammen)

Eller er det tanken på en mann som lar sine ru fingre gli over sin deilige bil som nettopp har fått litt BILPLEIE.

Sånn kan man hisse seg opp på vei til treninga.

Gikk på trening, forsøkte å tenke positivt, selv om buksa sklei ned og trøya sklei opp, slik at mageflesket disset når alle skulle løpe i ring, noe jeg for øvrig hater: Å løpe i ring med en masse fremmede mennesker, attpåtil inne i et hus. Det ble ikke bedre av at Madonna sang SPANK ME! SPANK ME! Det middelaldrende kjøttet mitt ristet opp og ned til denne melodien og alt sammen var så ufattelig æreløst. Jeg burde løpe i skogen, jeg burde hogge ved, gå på ski over fjellet for å hente mat eller hente legen til noen som er syke, det er så kunstig å hoppe opp og ned inne i en sal bare fordi jeg sitter på ræva hele dagen Å HOLD KJEFT.

På vei hjem hentet jeg katten. Den pleier å stikke av til et bestemt hus i nabolaget. På vei hjem greide den å stikke av igjen, vred seg ut av grepet mitt da en trailer begynte å puste og pese like ved. Hun er overfølsom for visse lyder, går helt berserk. Hun løp gjennom en sprekk i et gjerde. Deretter gravde hun - på denne andre siden av gjerdet, mens jeg sto og så på - med delikate bevegelser, et hull i bakken, deretter bæsjet hun i hullet, med halen elegant til værs og et konsentrert, men rolig blikk. Til slutt sparket hun grus over hullet.

Imponerende. Jeg visste ikke at hun kunne dette. Ordne sånn opp etter seg.

Etter det lokket jeg på henne, men litt mindre helhjertet nå, fordi hun nettopp hadde vært på do og jeg orket ikke å klemme henne tett inntil meg. Dessuten var jeg sulten etter treninga. Til slutt gikk jeg.

Hun er ikke kommet hjem ennå. Da jeg sto ute på trammen isted og ropte, stakk eksmannen, som er nærmeste nabo, hodet ut og spurte om jeg hadde hørt noe fra det store barnet. Jeg ropte tilbake, vi ropte en stund.

Kan du ikke ringe meg, ropte jeg, lei av å stå sånn og rope, når vi har minst fem kanaler å kommunisere gjennom; telefon, mobil, facebook, mail, chat og sikkert noe mer som jeg har glemt. Hva, ropte han. Kan jeg ringe deg, forandret jeg det til, for at det skulle høres mindre egoistisk ut. Ja, sa han, og så gikk jeg opp og ringte. Så fortalte han at en felles venn av oss har truffet en sykepleier på 29 år, og så tenkte jeg på det underlige, at nå er mine samtidige blitt eldre menn som treffer yngre damer. Jeg forsøkte å se for meg denne felles vennen som en eldre mann, men greide det ikke. Kommer jeg fremdeles ikke til å greie det når jeg er åtti, som den gamle damen som opplevde at folk reiste seg for henne på bussen og ikke forsto hvordan de kunne vite at hun var gammel.

Og så lagde jeg te.