Har nettopp lest ferdig Amaile Skram’s ’Lucie’, om eks-tivolidanserinne som gifter seg med advokat. Rar stemning det gir å lese om Oslo for 120 år siden. Sankthanshaugen med sine flagg, Karl Johan skrevet sånn: «Karl Johan», med anførselstegn, og Malmøya heter Malmøen og er full av nybygde sommerhus i sveitserstil, og man må ta båten ut dit. Det drikkes toddy. Venninnen til Lucie, fra tiden på Tivoli; ’Nilsa’, er selvstendig næringsdrivende hattesyerske, med et lite kontor øverst oppe i etasjene i Øvre Slottsgate.
Så er det baksideteksten. Her er baksideteksten på Gyldendals pocketutgave:
Lucie utkom i 1882 og er en klassiker i norsk litteratur om kvinner og hyklerske ekteskap.
Lucie er en livsglad og frimodig dansepike på Tivoli, og advokat Theodor Gerner blir stormende forelsket i henne. Men han synes ikke det passer seg å gifte seg med sin elskerinne – hva vil vennene si? Og likevel – han klarer ikke å være henne foruten. Slik blir Lucie fru Gerner og flytter til Inkognitogaten. Hun kommer inn i advokatens omgangskrets: et snobbet og innestengt miljø, der ikke minst misunnelige fruer gjør hva de kan for å kvele livsmotet hos den vakre «Tivolifrua».
For det første: Det er ikke de ’misunnelige fruer’ som ødelegger for Lucie, det er den sykelig sjalu og selvgode ektemannen. Når det gjelder fruene, er det tvert i mot blant dem at Lucie finner sympati og trøst. Noen av dem ser ned på henne, men det gjør mennene deres også.
Dette er et eksempel på at man ser det man vil se. Aha - kvinne er kvinne verst! Mens det virkelige temaet er hvordan ektemannen kveler og kvester Lucie, alt i ly av å skulle oppdra og tvinge 'unotene' fra Tivoli-tiden ut av henne. Boka er en studie i psykologisk vold.
Hvorfor nevner ikke baksideteksten noe om det?
Baksidetekster er så fulle av klisjeer og mytomani og direkte løgner, at jeg begynner å tro at det er Se & Hør-journalister som skriver dem, sånn for å tjene litt ekstra på kveldene.
Hvorfor er det sånn?
mandag, mai 02, 2011
Baksidetekster my ass
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Og dette er folk stappfull av utdannelse om å lese og skrive tekst.
Og stakkars Amalie Skram er død som ei sild og må bare finne seg i det. Hvis jeg var forfatter skulle jeg hatt noe i en kontrakt om hva de kunne påstå at boka mi handlet om.
Haha, hvem lurer jeg, hvis noen faktisk ga meg penger for å skrive, ville jeg latt dem skrive hva som helst om det jeg skrev.
(Og som alltid når det er snakk om Skram må jeg nevne mitt fun fact: Hun fikk ikke mensen før hun var 18, etter at hun var gift! Selv i mine fantasy middelalder-romaner venter man til the girl has flowered før hun giftes bort.)
Jøss. Det var skikkelig fun fact. Hva er kilden? Skrev hun dette selv? Var hun bekymret over at blodet lot vente på seg?
Jeg har jo bokhylla full av de damene og det de skriver om hverandre men disse menseopplysningene husker jeg ikke.
Jeg har det fra Liv Køltzows Den unge Amalie Skram. Jeg var 13 da jeg leste den, og dette med mensen var noe jeg tenkte mye på. Kildekritikk var jeg ikke så opptatt av, så jeg husker ikke hvor hun hadde det fra. Jeg vil tippe at hun må ha skrevet det i et brev, kanskje?
Mensen i en alder av 18: Jøss og jøss. Jeg er blitt nysgjerrig på Amailie, kjenner en besettelse over henne nærme seg.
Baksidetekster: Her har jeg mang en gang forundret snudd boka og lest baksideteksten om igjen, og tenkt: Hæ? HÆ?
De beste baksidetekstene er ofte bare rene tekstutdrag fra boka.
Når de derimot prøver å sammenfatte boka i generelle vendinger, som 'Dette er en bok om redselen for å gi slipp'... ARRRGGGHHHH
Lykke over å oppdage at jeg ikke er alene!
Baksiden er ofte invitasjonen. Det er den folk leser for å finne ut om de liker boka eller ikke. Jeg blir så trist hver gang jeg snur en bok jeg har hørt mye bra om og ser at det er knotet ned av 1)noen som ikke kan skrive, 2) noen som kun tenker kommersielt eller 3)noen som ikke har kunnskaper nok til å forstå hva boka handler om. Hvem er disse evneveike 'noen'?
Også en klassiker da! Det kunne vært unngått ved et google-søk! Jeg trodde 'alle' visste at Skram var opptatt av menns undertrykkelse av kvinnen?
Ja, det er virkelig sprøtt det der. Og noe må det jo stå bakpå der, eller ihvertfall på innbretten. Nå kom jeg på noe annet som provoserer meg enda mer: I bokserien verdens 100 beste bøker (tror jeg den heter) har de valgt å ikke skrive et eneste ord noe sted om hva boka handler om. Som om de antar at alle vet hva boka handler om og allerede har lest den fordi den er en klassiker. En sånn arrogant innforståtthet... GRRRRR... men når jeg blir statsminister! DA!
Legg inn en kommentar