Å kle av seg på teatret

På alle teaterforestillingene jeg har vært på i de siste årene, kler én eller flere skuespillere av seg.
Ikke nødvendigvis til skinnet, men nok til at jeg blir sittende og filosofere og gruble over mageflesk, intimbarbering, form og farge på legger og lår, muskler eller ikke muskler, ølvom eller ikke ølvom, istedet for å høre etter hva de sier eller legge merke til hva som skjer.

Det begynte for mange år siden, på Ibsenfestivalen, jeg tror det var en Bergman-oppsetning av Når vi døde våkner, der sønnen i huset helt på slutten kledde av seg og lå i fosterstilling. Så gikk teppet ned. Dette er det eneste jeg husker fra denne forestillingen, den nakne kroppen hans der han lå og ulte. Og, skamfullt nok; hvordan jeg helt automatisk strakte på meg for å få et glimt av kjønnsorganet hans. Men det skjedde som sagt helt automatisk.

Siden gikk det slag i slag, og de siste gangene jeg har vært på Nationaltheatret, har jeg opplevd å se opptil flere kjønnsorgan i løpet av et par timer. I en forestilling satt jeg på første rad og hadde en penis dinglende foran ansiktet i minst en halvtime.

Er det noe rart at man ikke greier å konsentrere seg? Og ikke får med seg noe, og mumler til dem man er sammen med når de spør hva man syntes om stykket: "Eh... jeg vet ikke helt, jeg tror jeg må hjem og fordøye det..." - når sannheten er at jeg ikke fikk med meg en dritt, bortsett fra at den og den skuespilleren har en veldig mørk og svart penis, og hva kommer det av, at en genetisk hvit mann har en svart penis? Det er sånt som fyller skallen min der jeg sitter på t-banen på vei hjem. Ikke hovedpersonens utvikling og krise, eller verdenssituasjonen, eller hva det var som var temaet denne kvelden, men grublinger over hvordan en skuespillerinne greier å ha så flat mage når jeg vet fra Se og Hør at hun har minst tre unger, hvordan trener hun? Betaler teatret treningsavgiften for alle skuespillerne nå, siden alle må stille i undertøyet, eller være nakne? Og hva med hårfjerning - betaler teatret for det også? Og mens vi er i gang: Solarium? Kroppssminke? Og det fine hvite undertøyet, får de beholde det når stykket tas av plakaten? Og hvor har de forresten kjøpt det? Jeg må skaffe meg noe nytt undertøy. Kanskje det er salg på det nå.
Og så videre og så videre.

Men nå er jeg lei. Å, jeg er så lei. Neste gang skal jeg reise meg opp og skrike KLE PÅ DERE FOR HELVETE!

Men det kommer jeg selvfølgelig ikke til å gjøre.

Jeg kommer til å sitte der, pent oppdratt middelklasseperson som jeg er, og smile pent og etterpå kommer jeg til å klappe. Og så kommer jeg til å reise meg, vel og merke hvis de andre i publikum reiser seg først, og så kommer jeg til å stå der og klappe og smile til skuespillerne. For de gjør jo så godt de kan og fortjener applaus, særlig etter at de har kledd av seg og vist seg sårbare etc. Det er jo ikke deres skyld.

Men nå begynner jeg å lengte etter godt påkledde stykker, kostymedramaer, teksttro, og som følger sceneanvisningene til punkt og prikke.

Problemet er at alle i produksjonen skal gjøre seg gjeldende, alle skal være store kunstnere, og regissørene må føle at de legger til noe for egen regning, de må vri og bende på teksten sånn at alle ser at de har hatt en finger med i spillet, slik at alle ser deres avtrykk, fra vår tid. Det samme gjelder scenografer, lyd- og lysfolk, og selvfølgelig skuespillerne. Da blir det mye skrik og skrål og tabloide tilstander, det sier seg selv, når man skal konkurrere med Dataspill, Facebook, VG, Twitter og MSN og LOL og WTF.

Ofrene er publikum. Vi sitter der og skal stappes med inntrykk som tvangsfora gjess, og hvis vi ikke greier å følge med i alt ståket, føler vi oss dumme.

Men jeg har begynt å meditere. Å meditere er tarmskylling av hjernen. Når jeg mediterer skyller jeg ut alt slagget som har samlet seg.

Så bare fortsett dere, bare fortsett å kle av dere. Jeg bare mediterer dere vekk.

Langt inne i dypet av meditasjonen greier jeg kanskje til og med å huske hva det var dere prøvde å si.