Dagens dikt

Da jeg var liten sa vi vesskampadet
om dette stedet
Der alt er som før
med regler på veggen om å ikke spytte
og den samme bjørnen med den samme fisken i munnen
i romerbadet
De samme avlukkene
de samme skapene
og samme flisene på gulvet
Og kvinnedager alle dager
unntatt mandag og onsdag
Her koster det 380 for 40 minutters massasje
hvis du kommer før kl 15
Jeg jobber, du betaler
sier mannen som masserer deg
hvis ikke armen din er helt slapp
når han flytter på den
Jeg jobber, du betaler, okei, hveser han inn i øret ditt, mens
han legger seg på ryggen din
og elter og knar og skyver rundt
på alt det du inntil nå ikke visste
at du hadde
der inne

Livet bak fasaden

Jeg har alltid ment at den apen var ekkel, med den hylende, skadefro latteren sin. Og nå har sannheten kommet for en dag, slik den alltid gjør. Deconstructing Cheetah!

Jeg har en trang

til å ta toget til en passe stor svensk by, for eksempel Karlstad, på julaften, og deretter ta inn på Stadshotellet. Så skal jeg gå rundt i byen og se den bli tømt for folk. Så skal jeg gå enda mer rundt i de tomme gatene og ute på veiene og se det lyse gult og rødt i vinduene, se på alle juledekorasjonene, og folk som sitter rundt bordene. Til slutt skal jeg gå hjem til Stadshotellet og spise en juletallerken, hvis de har sånt i Sverige, og så skal jeg gå opp på rommet mitt og legge meg. Å tenke på dette får meg sånn i julestemning og jeg vet ikke hvorfor. Det må være noe fra barndommen.

Men denne filmen

må du ikke se. Den er helt jævlig. And I don't mean that in a good way. Jeg har en gammel angst for å ringe hjem til meg selv når jeg er ute, i tilfelle det plutselig skal være meg selv som svarer. At det skal finnes et annet univers med en annen utgave av meg selv, sånn tett innpå, og noen ganger kan man skubbe borti denne dimensjonen. Helt sykt og irrasjonelt, jada.
Men denne filmen tar denne angsten et skritt videre, for å si det mildt. Så ikke se den, hvis du for eksempel er litt sliten eller lei eller premenstruell eller det regner.

Denne filmen

så jeg nettopp for andre eller tredje gang. Handler om Stockholms-karriere-dame som drar hjem til Dalarna for å feire farens 70-årsdag. Veldig, veldig bra. SCHITBRA.
Jeg har fått en sånn boks som gjør at man kan ta opp filmer og lagre dem og se dem når man har lyst. Jeg vet at denne teknologien har eksistert en stund, men for meg er den ny. Jeg kommer ikke over at jeg kan sitte på nettet og plotte inn en hel haug med filmer og programmer, og så hver kveld synke ned i sacco-sekken og se dagens fangst. Jeg kommer ikke over hvor genialt det er.

Cat trouble

Katten min har en hjerneskade som gjør at den ikke ser forskjell på hjemme og borte. I praksis betyr dette at den hopper inn gjennom det åpne vinduet til hvilken som helst nabo, og legger seg oppå dem og sovner, eller klorer dem på tærne, disse frekke små knoller som mennesker tillater seg å gå rundt med.
Eller den oppsøker en gammel dame i nabolaget som har et fuglehus utenfor vinduet - som hun liker å sitte og se på, slik gamle damer pleier - og så kommer katten min og fanger den ene fuglen etter den andre.
Naboene ringer, den gamle damen ringer, og så er det tid for husarrest.
Vi er inne i en sånn periode nå. Derfor sitter katten min akkurat nå og stirrer på meg. Hun stiller seg opp i sin delikate kattepositur, på gangen, rett utenfor hjemmekontoret der jeg sitter, og bare glor. Helt stille sitter hun der. Beskjeden hun sender inn i min overfølsomme, utkjørte hjerne, er: slipp meg ut. slipp meg ut. slipp meg ut. slipp meg ut. slipp meg ut.
Jeg kunne lukket døra, men jeg skriver dette istedet.

Det er hotellet mitt det

Hotell Imperial: Østblokk-aktig, kulturpalass-aktig, en gigantisk hotellmaskin, 50-60-70-tallsstemning, rent og pent, tente lys i resepsjonen, badekar på alle rom og masse bacon til frokost. Jeg vil flytte hit og leve på room service.